Traumeenheten i Bodø legges ned, innlegg i Klassekampen 3.mai 2014 og i Nordlys 5. mai 2014


Traumeekspert og psykiater ved Modum Bad, Ellen Jepsen, advarte 28. april i NRK Nordland mot å legge ned traumeenheten i Helse Nord. Hun er en som har forsket på pasienter som alle har en barndom preget av omsorgssvikt, seksuelle overgrep og vold. Resultatet av den forskningen viser at tre måneders intensiv behandling har hjupet denne pasientgruppen. Jeg er en av de 90 pasientene hun forsket på.

Tryggheten og de faste rammene, som en sykehusavdeling med faglig kompetente mennesker innen traumefeltet er, skal opphøre i Bodø. Hvorfor?
Størsteparten av min årelange behandling har vært poliklinisk, og den har fungert godt. Men veien mot å bli hel nok til å takle hverdagen, uten de krykkene en psykolog er og skal være, startet som innlagt på Modum Bads traumeavdeling.
Det ser ikke ut til at besluttende myndigheter er klar over hvor viktig opplevelsen av trygghet er for heling av tidlige, langvarige og dype skader i et barn. Når jeg ikke har lært hva trygghet er, eller har levd i så utrygge omgivelser at jeg blir psykisk syk og ufør av de erfaringene livet påfører meg, holder det ikke å gå en gang i uken til en psykolog. Trygghet må læres og det tar tid, lang tid. Læres må også tillit til psykologen, tilhørighet til andre og kraften i eget mot til å bli kjent med gleden det er å være tilstede i eget liv.

Trygghet er ikke bokstaver satt sammen til et norsk ord jeg burde forstå, trygghet er en god følelse i kroppen jeg må lære å stole på. Som innlagt på traumeavdelingen erfarte jeg at faglig dyktige personer var i nærheten når jeg satt fast i et traume fra da jeg var liten, ute av stand til å forstå at det vonde var og ikke lenger er. Noen hjalp meg ut av situasjonene som slet meg ut og bekreftet min iboende galskap. Uten å ha vært i de trygge rommene hadde jeg ikke evnet å kjenne etter hva vold og overgrep har gjort med meg, noe jeg var nødt til om jeg skulle leve videre. Selvforakt og utmattelse truet med å ta fra meg livet, forvirringen og smerten i tilværelsen fylte hele meg.
Den gang mente jeg at verden var et bedre sted uten Inger, det mener jeg ikke i dag.
Jeg, som alle mine medpasienter, har like stor rett til livet som andre mennesker har. Så hvorfor ta fra oss en mulighet til å se framover og tro på heling og et håndterlig liv?

Kan hende er det arrogant å påstå at besluttende myndighet ikke vet hva de snakker om, men det tror jeg ikke at de gjør. Det er godt at de ikke vet det, for jeg unner ingen å være så preget av sykelig skam, skyld og selvforakt som jeg og mine medpasienter er. Likevel bør de evne å lytte til de som sitter på kunnskap og erfaring om de forskjellige pasientgruppene. De bør handle etter deres råd og la faglig forskning og kompetanse veie tungt. Uten et døgntilbud og aktiv læring for å erfare at noen endelig passer på, uten å få et visst begrep om at trygghet, tillit og tilhørighet er mulig en gang i framtiden, er ikke heling mulig, ikke for en pasient som meg.

Riktignok er jeg ikke arbeidsdyktig og har kostet samfunnet dyrt, jeg sliter fortsatt, men har lært å takle følelsene mine når de overvelder meg og kroppen gjør vondt. Jeg skjemmes ikke lenger over at jeg ikke tålte livet jeg ble født inn i. Endelig.
Prosessen mot den friheten startet da jeg ble innlagt på Modum Bad for åtte år siden. Den prosessen startet da jeg lærte litt om ordet trygghet, og da jeg gjennom mine medpasienter så at jeg ikke var alene i verden om å leve slik jeg gjorde.

Jeg forstår ikke hvorfor vi som pasientgruppe ikke skal få en mulighet til en gang å tåle egne livserfaringer og se ut over egen smerte.
For å få det til trenger vi faglig kompetente psykologer og trygge miljøterapeuter med kunnskap om traumebehandling. Da kan vi oppnå trygge nok rammer til å prøve oss fram, i en traumeavdeling på et sykehus som kan og vet hvordan hjelpe oss.
Er det virkelig så vanskelig å forstå, så umulig å forholde seg til?
Er det virkelig fortsatt noen som vil oss så vondt, ikke lenger som barn, men som syke voksne?



Helsekomiteen - Modum Bad - 14.mars 2014

Jeg ble lagt inn her på traumeavdelingen for 8 år siden. Da som en sint, ordrik og kald kvinne - og som en vettskremt liten jente. Diagnosen ble en dissosiativ identitetsforstyrrelse.

Den gang forsto jeg ikke hva jeg gjorde på et psykiatrisk sykehus, selvforakten blomstret og det samme gjorde angsten. Jeg kom hit fordi kroppen min kollapset noen år tidligere. Jeg ble fysisk syk, behandlet og erklært frisk. Men jeg fortsatte med å besvime etter endt arbeidsdag og fikk all verdens infeksjoner og eksemer og plager. Jeg endte på sykehus igjen og der erkjente jeg fortvilt at jeg kun hadde to valg:
Enten si høyt at jeg trengte psykisk hjelp og gjøre noe med min indre verden, eller dø av fysisk sykdom innen få år. Jeg visste godt at Inger var psykisk syk og hadde vært det i hele sitt liv. Det var bare så hardt å erkjenne det.

Den eneste grunn til at jeg ikke ga opp, var at jeg hadde en sønn på 12 år, og han var ikke voksen nok til å takle en død mor. Mine to andre sønner var voksne nok, mente jeg den gang. Livet var kort sagt ikke verd å leve, men var kun utmattende og forvirrende, bare styrt av plikt.

Jeg hadde mye hodepine, som kunne plage meg så sterkt at jeg verken hørte eller så hva som skjedde rundt meg. Den ble betraktelig svakere da jeg fikk alle mine delpersoner til å vite om hverandre og snakke sammen, når kaoset i hodet gikk over fra å være krig til å bli uenigheter og samtaler. I dag er den nesten borte og jeg både prater og smiler til alle meg daglig. De er mine hjelpere og alle aksepterer at jeg i dag står her og snakker om dem.

Tid har vært et vanskelig begrep. Jeg har hoppet fra 1956 til 1980, fra 1962 til 1995 mange ganger i døgnet, uten å vite at det er det jeg har gjort. Den ene av meg har ikke visst hva den andre har sagt og gjort, skiftene bare skjedde, det er derfor det kalles sykdom. Slik endte dagen i en utmattende angst over ikke å vite hva jeg har foretatt meg. Å sove ville jeg helst ikke, for da kom bildene fra fortiden jeg nektet å tro på.

Kroppen til mange som har en historie som min, vet ikke at vi ikke lenger er barn, for flashbacks, triggere og en haug med dagligdagse ting, setter oss tilbake og vi blir små, vettskremte jenter og gutter som ikke vil dø. Om og om igjen. Kroppen, ikke hodet, må lære den at det vonde var og ikke lenger er.

Skolepsykologen, som sa det bare var å ta seg sammen og ikke forsto noe som helst, er ingen unik historie. Jeg sluttet på gymnaset tre ganger, lå på sengen i to år, apatisk og utmattet. Kom meg hjemmefra, fikk en utdanning, men ingen riktig behandling. Skammen bare økte. Skylden og selvforakten også.
Siste gang jeg bare ville dø var i Tanzania i 1993. 40 år med tre små barn, jobb på ambassaden og en mann som ikke forsto hva som foregikk. Med tre måneders sykemelding og intensiv behandling hos psykolog i Norge, holdt jeg stand i nesten ti år til, før den endelig fysiske og psykiske kollapsen var et faktum våren 2002.

Jeg sier ikke dette for å be om sympati over et vondt liv, nei, bare for å si noe om hvor superviktig det er at det finnes steder som Modum Bad og fagpersoner som får anledning til å øse sin kunnskap ut over skadede barn, over de som stort sett blir voksne kvinner og menn før de kan nyttiggjøre seg en mulig hjelp.
Jeg har blitt undervist i egen lidelse, jeg har trent og trent på å forholde meg til en kropp som ikke har turt å kjenne på smerten og sorgen som sitter i den, for å finne ut av hvem jeg er eller var ment å bli.
Jeg har bearbeidet traumene og oppnådd det viktigste av alt for et skadet barn: Tillit til en trygg voksen.
Den tilliten gjorde at alle meg klarte å ta til seg at jeg som barn var uskyldig, like uskyldig som alle barn er. Jeg skjemtes ikke lenger over å være meg.

Min redning, mitt ekteskaps redning, mitt forhold til mine barn sin redning, min mulighet til å ha venner og være til stede i eget liv sin redning, startet her, sammen med mine medpasienter i et trygt og faglig dyktig miljø.
Når det er sagt, vil jeg hevde med styrke at uten egen vilje, uten eget mot og hardt arbeid for å nå målet om indre dialog og evne til å tåle eget liv, så hadde ingen kunnet ha hjulpet meg.

Hvor mange ganger har jeg vel ikke trodd at jeg var det eneste menneske i verden som hatet sin mor og sin far og derfor måtte straffes? Hvor mange ganger har jeg ikke definert at det er barnet det noe feil med, ikke de voksne?
Hvor mange ganger har jeg ikke bedt til månen om at skadede barn må finne tillit og trygghet et eller annet sted, lære å kjenne på gleden i livet og slik kunne gå videre, på tross av alt det vonde de har opplevd?

Det er mange ganger det, og et svar er her. Tre måneder på traumeavdelingen var starten på at jeg fattet litt av hva ordet trygghet og fravær av ensomhet betyr. Det ble starten på å ane en mulighet for å bli fri det kaoset og fengselet jeg opplevde å leve i. Men slikt er ikke mulig å få til på egen hånd. Det klarer jeg ikke fordi smerten i å være barn var for stor, ikke fordi jeg er dum, forvirret svakelig eller medfødt gal. Nei, jeg klarte det ikke fordi det var for vondt å være til, fordi jeg, som de aller, alle fleste, var og er et menneske som ønsker livet og ikke døden.

Så da er det bare å sende en stor takk for at jeg i dag klarer å hjelpe meg selv når angsten truer med å ta overhånd. Det er jeg dypt takknemlig for.



Legeforeningens anmeldelse: Fra traumer til vonde minner
Nr. 21 – 12. november 2013
Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133:2282
Anmeldelser
Lettskrevet om behandling av dissosiasjon
Ø Urnes 
T-13-1012-01-Anm
Inger Eggen
Fra traumer til vonde minner
Om dissosiasjon og integrering. 181 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2013. Pris NOK 299
ISBN 978-82-15-02149-2
Inger Eggen skrev om dissosiativ identitetsforstyrrelse i Bare jeg i 2008. I denne oppfølgeren retter hun søkelyset mot tilhelingen og behandlingsprosessen. Forfatteren har brukt seg selv som pasient (Inger), og beskriver i en slags romanform terapiprosessen hun gjennomgikk sammen med sin behandler, psykologspesialist Ingunn Holbæk.
Dissosiativ identitetsforstyrrelse forekommer i flere grader, fra milde splittelser i selv og identitet, noe som medfører at man skifter i selvtilstander i forskjellige situasjoner og spesielt når man er utrygg, til ekstreme grader hvor det foreligger multippel personlighet hvor personen har flere atskilte identiteter som til dels ikke vet om hverandre. Det foreligger ofte betydelig traumatisering i oppveksthistorien til personer med omfattende dissosiasjon i selvet.
Inger har som barn opplevd seksuelle overgrep fra far, og en benektning av det traumatiske av moren. Av den grunn fikk Inger ikke bekreftet eller speilet sine egne opplevelser, følelser og tanker på grunnleggende vis. Hun utviklet en beskyttelsesstrategi ved å fantasere om stadig flere delpersonligheter (i alt 13!), som var bærere av avspaltede emosjonelle reaksjoner hos henne selv. Disse fantasipersonene overtok mye av Ingers indre liv og fungerte både som trøst og hinder for å kunne forholde seg til virkeligheten etter hvert som hun vokste opp. Inger levde et «normalt» voksent liv med mann, barn og jobb, men emosjonelt distansert fra andre. Hennes identitet ble derfor preget av ytre tilpasning, men uten kontakt med de sterke, indre følelsene. Hun mistet derfor muligheten til å oppleve ekte og trygg kontakt med andre og ble i økende grad fysisk og psykisk syk til hun nesten 50 år gammel brøt sammen og begynte behandling.
Behandlingsprosessen er beskrevet i løpet av en seiltur hvor hun i økende grad mestrer sin frykt, får mer kontakt med omverdenen og kjenner mer vitalitet og ekthet. Hennes behandler identifiserer triggere for frykt, skaper grobunn for trygghet og tillit og insisterer på at Inger selv er ansvarlig for og representerer alle sine delpersonligheter, også de slemme og vanskelige. Derigjennom skjer en økende integrering og tilheling av det splittede selvet.
Målgruppen er både fagpersoner og en interessert allmennhet. Boken er balansert i fremstillingen og inneholder mange refleksjoner over dissosiasjonsprosessen, både som beskyttelse og senere som fengsel for selvutfoldelse. Den skjønnlitterære delen er preget av bruk av klisjeer og fremstår som lite interessant. Det faglige budskapet er dog det viktigste, og jeg vil anbefale boken til alle som ønsker å vite mer om dissosiasjon og hvordan komme ut av den.