I Tidskriftet for Norsk Psykologforening, ble boken min anmeldt i juni 2009. Den er skrevet av Trine Anstrorp og var som følger:

Personlig om overgrep og dissosiering.

Jeg har lest en bok og nettopp lagt den fra meg Sitter og tenker på hva denne boken formidler – hva den handler om.
Det er mye. Et menneskes strev med å skape et levelig liv når man allerede tidlig er blitt sprengt i stykker, trer frem gjennom teksten. Det slår meg hvor uendelig omfattende den menneskelige kampen for å klare seg, for å overleve – ikke bare rent fysisk, men mentalt og følelsesmessig.

Forfatteren, Inger Eggen, sier i forordet at hun har skrevet denne boken for å bidra til at andre som har erfaringer med overgrep og omsorgssvikt, letter ”kan stå opp for seg selv”. Dessuten for å gi fagfolk en innsikt i hva det kan gjøre med et menneske å sitte fast i en vond barndom. Gjennom bokens kapitler følger vi Irene (navnet hun har brukt om seg selv) fra tidlig barndom til godt voksen kvinne. Sentralt er imidlertid at hun som forteller faktisk ikke kunne bli ”seg selv” før belastningene ved alt kaoset og forvirringen, sammen med fysisk sykdom, tvang henne til å gi opp sitt forsvar – dissosieringen. For på ett tidspunkt i livet går det som har vært løsningen, over til å bli selve problemet. En omfattende oppsplitting av bevisstheten i ulike personlighetsdeler (dissosiasjon) holder de vonde erfaringene på avstand. Men også livet her-og-nå som voksen, etter at overgrepene har opphørt, blir skremmende og fjernt. Irene har riktignok glemt det vonde, men glemmer også alt annet. Hun blir ingen. En grunnleggende ensomhet ruver.

Boken handler om en liten jente som vokser opp i en familie der alt ser fint ut utad. Hun har foreldre som sier de elsker henne, og ofte minner henne på at hun er heldig som har det så godt. Samtidig får vi innblikk i hav som skjer på innsiden – med en far som er det mennesket som ser henne tydeligst og som samtidig misbruker henne seksuelt, en bror som slår og en mor som ikke orker å forholde seg. Som leser og fagperson ser jeg denne boken som en viktig dokumentasjon – både på en oppvekst som vi kjenner fra mange av våre pasienters historie, og på hav en slik oppvekst kan gjøre med den som lever der. Men i tillegg er boken i seg selv også en dokumentasjon på det som er selve målsettingen i et godt traumearbeid – at den det gjelder, skal kunne få tilbake muligheten til å tenke om, reagere på og forholde seg til det som er skjedd en. Det er dette som kanskje imponerer meg aller mest: At hun som skriver, har klart å ”være seg selv” og samtidig berette om et liv der hun måtte gjøre alt som var mulig for ikke å være tilstede.
Forfatteren gir et levende bilde av hvordan oppsplittingen på innsiden av personen arter seg for den det gjelder. Dialogen, samspillet og ikke minst kampen mellom de ulike bevissthetsdelene formidler slik at leseren kan forstå funksjonen til de ulike delene, og hva deres felles målsetting er: å holde virkeligheten uvirkelig. Særlig berørt ble jeg av hvordan fortvilelsen over egen tilkortkommenhet blander seg med en ny og spirende lykkefølelse over det å skulle ha barn. Samspillet med og ansvaret for barna blir begynnelsen til å måtte knytte seg til virkeligheten igjen.

Bare jeg… formidler hvor smertefullt det er å bli både elsket og voldtatt – å bli både sett og ikke sett av omsorgspersoner man trenger og er glad i. Løsningen blir å omgå virkeligheten, og psykiske reaksjoner utvikles i stedet for minner. Av bokens slutt forstår vi at Inger har funnet en god terapeut som forstår hennes indre verden. Ensomheten er begynt å sprekke opp, og håp vokser fram om i større grad å kunne ta seg selv på alvor. ”Det er visst mulig å erkjenne at livet ble slik det ble, finne nye toner og ny musikk som kan gi mening og glede. For meg. For Inger. Kanskje”
Denne boken trengs.

Anmeldt av Trine Anstorp.

........


Legeforeningen har også anmeldt boken og her kommer den:

Anmeldt av T. Gude

Ikke Bare jeg?


Inger Eggen gir oss en sterk, ærlig og gripende beretning om en oppvekst og en personlighetsutvikling med en selvopptatt mor, en hatefull bror og – verst av alt – en alkoholisert og overgripende far. Bare jeg... er utgitt i serien til stiftelsen Psykiatrisk Opplysning og er således ment å bidra til mer åpenhet omkring psykiske lidelser, og ikke minst å gi alvorlige tilstander, i dette tilfellet en dissosiativ identitetsforstyrrelse, et ansikt. Det gjør Eggen til gagns og på en så overbevisende måte at man som leser sitter igjen med inntrykk av at det i tillegg til det dissosiative også foreligger en multippel personlighetsforstyrrelse. For det er et omfattende personlighetsgalleri som vi blir kjent med og som befolker hennes hage, utgjør forskjellige deler av henne og tar styringen over hennes atferd i ulike situasjoner.

At forfatteren har hatt behov for å «skrive seg igjennom» sin lidelse, er fullt forståelig, og hun nærmest tømmer ut sitt sjeleliv i usensurert form fra side til side. I det ligger noe av vanskeligheten i å gi en anmeldelse en balansert og «rettferdig» form. Som leser kan man få følelsen av aldri å bli ferdig, mye av det samme gjentar seg – med de indre dialogene i en kaotisk form, som naturlig nok avspeiler hennes følelses- og tankeliv, men som kan virke noe utmattende på undertegnede.

Når det er sagt, skal Eggen ha ros for å ha gitt sitt bidrag til avsløringen av det besteborgerlige fasadespill som omgir for mange familier i vårt samfunn og som i all sin tilsynelatende vellykkethet produserer en slik tragedie for et barn.
Budskapet er derfor rettet til allmennheten – uansett profesjon. Det er verdifullt og bevisstgjørende og fortjener oppmerksomhet, men formen kan gjøre at noen faller av lasset underveis. Holder man imidlertid ut til slutt, får man belønning gjennom det glimtet av håp som forfatteren ser og vil dele med oss i de siste setningene: «… med hjelp til å forstå min indre verden for å akseptere skadene som ble påført meg som barn, kan jeg en gang oppnå å dirigere personene i hagen min. Det er mulig at vi kan spille sammen og lytte til hverandre. Det kan bli kvinnen med navnet Inger. En gang. Det er visst mulig å erkjenne at livet ble slik det ble, finne nye toner og ny musikk som kan gi mening og glede. For meg. For Inger. Kanskje.»

Med dette håp for øye og i takknemlighet til sine terapeuter, uttrykt i forordet, kan Eggen makte å fri seg fra dissosiasjonen og ta herredømme over de multiple personlighetene som har befolket hennes hage – for dermed endelig å kunne spille på lag med seg selv.