Boken Bare jeg…..


Etter oppholdet på Modum Bad i 2005, etter å ha møtt andre som meg selv og innsett at jeg var blitt psykisk syk av å være den jeg var, bestemte jeg meg for å skrive om hvordan det var å leve med en dissosiativ lidelse. Ikke minst ville jeg si litt om hvor tidkrevende og slitsomt det er å ha så mange stemmer og personer i hodet som mener vidt forskjellige ting om det meste.

Hele mitt liv har jeg visst at det har vært noe galt med meg, at jeg ikke var som andre jenter og kvinner, men jeg nektet å forholde meg til hvorfor det var slik. Jeg orket ikke å se inn i all den smerten og all den nøden jeg opplevde var så stor del av meg. Jeg ville ikke forholde meg til at jeg var et mishandlet og voldtatt barn som led.

I min verden var alle snille og alt var fint og slik det skulle være. Det var bare Inger som var gal, annerlede, ikke forsto og var for dum til å fatte hva de holdt på med alle sammen.

I løpet at tre måneder på Modum, forsto jeg litt av hva ordet trygghet betydde. Jeg så i praksis at behandlere og støttepersonell passet på, jeg turte å vise fram mer av det skammelige og skjulte jeg brant etter å si noe om.

Da oppholdet var over, var det som å bli kastet ut i en verden jeg ikke hadde den minste mulighet til å klare meg i, og jeg søkte straks om nytt opphold. Ventetiden ble på to år, og den brukte jeg til å skrive Bare jeg…, og selvfølgelig gå i fortsatt terapi for å klare av med hverdagen. Å arbeide var utelukket. Til det var jeg alt for redd, forvirret og utrygg, til det levde jeg alt for mye i min egen sykdom jeg til tider følte styrte alle mine tanker og handlinger.

Det jeg forteller mest om i Bare jeg… tror jeg er hvordan det oppleves å leve i et indre kaos, forvirringen som preger så mye av hverdagen, både da jeg var ung og opp til skrivende stund. For å vise det måtte jeg skrive noe om hvorfor jeg utviklet dissosiasjonen som strategi for å klare meg. Noen hendelser var det ikke mulig å komme unna for å forklare alvoret i hva voldtekt og vold gjør med et barn.


image



Bildet av dukken preger forsiden av boken min, og den ble gitt meg av en nabo som mente jeg trengte den bedre enn han gjorde. Jeg gikk til ham for å drikke et glass saft og for å klappe katten hans. Han visste ikke hvor viktig han var og ble, og jeg har møtt flere slike mennesker.Noen gode voksne ga meg en viss selvrespekt, for det er godt å bli sett, godt å bli respektert og lyttet til, selv om en er liten og redd. Jeg tror mennesker med tid og ro nok til å se er meget viktige for et skadet barn. Jeg har vernet om dukken i femti år, og når jeg ser på den husker jeg et alvolig smil og smaken av ripssaft.




Kroppen min brøt sammen da jeg var passert de femti, og da måtte jeg ta et valg.
Skulle jeg gi meg over til fysisk sykdom og la kroppen bare bli sykere, og slik fortsatt fortrenge min psykiske lidelse som tok all tid og alle krefter å skjule?
Eller skulle jeg innrømme mitt nederlag og erkjenne det jeg visste så alt for godt, at jeg ville dø av fysisk sykdom om jeg ikke tok min indre verden på alvor og gjorde noe med den?

Den kan kjøpes på
Hertervig Forlag, Psykiatrisk Opplysning og koster 150 kroner. Den er i posten i løpet av et par dager.